Prinsessen på erten

Det var en gang en prins som så gjerne ville ha en prinsesse, men det skulle være en ordentlig prinsesse. Så reiste han hele verden rundt for å finne en, men overalt var det noe i veien.

Prinsesser var det nok av, men om de var ordentlige prinsesser, kunne han ikke finne ut, for det var alltid noe som ikke var så ordentlig.

 Så kom han hjem igjen, og da var han så bedrøvet, for han ville så gjerne hatt en ordentlig prinsesse. En kveld ble det et fryktelig uvær. Det lynte og tordnet, regnet styrtet ned, det var ganske skrekkelig. Så banket det på byens port, og den gamle kongen gikk for å lukke opp. Det var en prinsesse som sto utenfor. Men Herregud som hun så ut i regnet og ruskeværet! Vannet silte av håret og klærne, det rant inn av skotuppen og ut av hælen, og så sa hun at hun var en ordentlig prinsesse.

 "Ja, det skal vi nok få greie på," tenkte den gamle dronningen, men hun sa ikke noe. Hun gikk inn i soveværelset, tok ut alle sengklærne og la en ert på bunnen av sengen. Så tok hun tyve madrasser, la dem ovenpå erten og så enda tyve ederduns dyner ovenpå madrassene. Der skulle prinsessen få ligge om natten. Om morgenen spurte de henne hvordan hun hadde sovet.

"Å, skrekkelig dårlig!" sa prinsessen, "jeg har nesten ikke lukket et øye i hele natt! Gud vet hva det har vært for noe i sengen? Jeg har ligget på noe hardt, så jeg er ganske brun og blå over hele kroppen! Det er helt forferdelig!"

 Og slik skjønte de at dette var en ordentlig prinsesse, siden hun kunne merke erten gjennom tyve madrasser og tyve ederdunsdyner. Så ømskinnet kan bare en ordentlig prinsesse være. Nå tok prinsen henne til kone, for nå visste han at han hadde en ordentlig prinsesse, og erten kom på kunstutstilling, og der kan en se den ennå, hvis ingen har tatt den.